Rettskraftig dom i OSSA-saken

Anken fra Statens Vegvesen slapp ikke inn i høyesterett. Dommen fra lagmannsretten er derfor rettskraftig. Statens Vegvesens heving av kontrakten med OSSA var ulovlig.

6. september 2018 avsa Hålogaland lagmannsrett dom i OSSA-saken, og dommen er nå rettskraftig. Saken gjaldt vilkårene for å heve en kontrakt om bygging av vegtunnel med grunnlag i antesipert vesentlig forsinkelse. Lagmannsretten foretok en grundig vurdering av de formelle og materielle vilkårene for å heve entreprisekontrakter og kom til at vilkårene for å heve i denne konkrete saken ikke var oppfylte. Gille Advokater representerte OSSA i alle tre instanser, og er meget fornøyde med resultatet. 

Statens vegvesen Region Nord (SVV) og det spanske selskapet OBRAS Subterráneas S.A. (OSSA) inngikk 28. august 2014 kontrakt om bygging av Sørkjosfjelltunnelen på E6 i Troms. Kontrakten var underlagt NS 8406. Første salve ble sprengt 20. november 2014. Selv om OSSA opprinnelig hadde planlagt en senere oppstart av arbeidene, var det uomtvistet at OSSA hadde oppstartsproblemer og at OSSA lå bak planlagt fremdrift. SVV krevde derfor at det ble gjennomført en testperiode, og ved testperiodens slutt 9. mars 2015 varslet SVV heving av kontrakten etter NS 8406 punkt 29.1. OSSA fikk en frist på tre uker til å rette forholdet, og SVV varslet at kontrakten ville bli hevet dersom OSSA ikke oppfylte kravene som ble satt i varselet. I varselet ble det stilt krav om en inndrift på 90 meter per uke i gjennomsnitt, totalt 270 meter i løpet av fristperioden frem til 30. mars 2015. I tillegg ble det krevd en detaljert og realistisk fremdriftsplan samt en redegjørelse for de etterarbeidene som skulle utføres i tunnelen etter gjennomslag. 

OSSAs inndrift bedret seg i varslingsperioden, men OSSA klarte ikke å oppfylle SVVs krav til inndrift. SVV hevet derfor kontrakten med OSSA den 31. mars 2015. På dette tidspunktet gjenstod det nærmere to år frem til ferdigstillelsesfristen. OSSA anførte allerede før hevingen at en heving ville være ulovlig, men SVV valgte likevel å heve kontrakten med OSSA. OSSA bestred hevingens rettmessighet, og saksøkte SVV for urettmessig heving av kontrakten. OSSA tapte saken i første instans, da tingretten kom til at vilkårene for å heve var tilstede. Lagmannsretten kom til det motsatte resultat, og konkluderte med at hevingen var urettmessig. Etter vårt syn er dommen fra lagmannsretten korrekt og viser tydelig hvilke vilkår som stilles for å kunne heve en entreprisekontrakt på grunnlag av antesipert vesentlig forsinkelse. 

Ved vurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i innholdet i varslingsreglene ved heving. Varslingsreglene har sammenheng med at entreprenørens retterett står sterkt i entrepriseretten, og overholdelse av varslingsreglene er absolutte vilkår for å kunne heve. I varselet skal de påberopte hevingsgrunner angis i tilstrekkelig grad slik at entreprenøren får en mulighet til å rette forholdene og dermed unngå heving. Hevingsvarselet setter derfor rammer for hvilke forhold som kan tas i betraktning ved hevingsvurderingen, slik lagmannsretten uttaler. I motsetning til tingretten kommer lagmannsretten til at hevingsvarselet bare rettet seg mot forsinkelse og ikke også mangler. 

Videre finner lagmannsretten at varselets krav til inndrift var umulig for OSSA å oppfylle, at SVV selv var klar over dette, og at dette ikke er uten betydning for bevissituasjonen vedrørende hvorvidt OSSA ville bli vesentlig forsinket. Når kravene som stilles ikke er realistiske, så kan det etter vårt syn stilles spørsmålstegn ved om hevingen alene av den grunn skal anses urettmessig. Muligheten til å rette må være reell, og de absolutte varslingsreglene er derfor ikke fulgt. Dette var uansett ikke avgjørende for den foreliggende sak og lagmannsretten tar derfor ikke direkte stilling til dette. 

Etter en helhetsvurdering kommer lagmannsretten korrekt til at det på hevingstidspunktet ikke var «klart at vesentlig mislighold vil inntre», jf. NS 8406 punkt 29.1. Det tas utgangspunkt i at «klarhetskravet» betinger en «til visshet grensende sannsynlighet» for at vesentlig forsinkelse vil inntre. I tillegg slår lagmannsretten korrekt fast at det er sitasjonen på hevingstidspunktet som er avgjørende. Det vil si at anførsler om avvik oppdaget etter hevingen ikke kan ha betydning for vesentlighetsvurderingen. Også dette skiller lagmannsrettens vurderinger fra tingrettens. 

Lagmannsretten foretar en bred vurdering av momentene i saken, herunder blant annet årsakene til fremdriftsproblemene og fremtidig fremdrift, påregnelig dagmulkt og hvorvidt SVV kom bedre ut ved å heve kontrakten. Deretter konkluderer lagmannsretten med at vilkårene for heving ikke forelå. 

Det er også interessant at lagmannsretten finner grunn til å kommentere de til dels grove beskyldningene som SVV fremsatt mot OSSAs arbeider. SVV anførte med bred penn at OSSA hadde «jukset» med bolter og gysemasse samt at OSSA ikke hadde godt nok utstyr. Til dette bemerker lagmannsretten følgende: 

«Lagmannsretten, etter å ha hørt forklaringene til flere av de av OSSAs mannskaper som arbeidet med montering av bolter, finner det ikke sannsynliggjort at OSSA eller OSSAs ansatte benyttet feil borstørrelse ved boring av hull til boltene, eller med viten og vilje unnlot å følge kontraktens krav til montering av boltene, blandet gysemassen for tynn, feilmerket bolter som ikke var gyste, skjulte bolter som ikke var gyst bak sprutbetong, eller på annen måte satte seg utover kontraktens krav til ettergysing av bolter. Lagmannsretten finner heller ikke sannsynliggjort at OSSA, slik det har vært hevdet, skal ha satt uøvde trafikkmannskaper til å gyse bolter. Dette siste ble tilbakevist gjennom forklaringen fra SVVs eget vitne, Martin Hagan. Det er like fullt klart at OSSA hadde betydelige problemer under gjennomføring av boltearbeidene og at det skjedde feil ved montering av bolter.  

Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at dette var et problem som OSSA var i ferd med å få kontroll på, og som OSSA ville fått løst om kontrakten ikke hadde blitt hevet. Det var et problem som, slik SVVs byggeleder formulerte det i SVVS interne statusrapport etter testperioden, var «mulig å rette opp». Det synes også å ha vært tingrettens vurdering slik lagmannsretten forstår dens bemerkninger på side 66 første hele avsnitt i dommen. Tingretten beskriver der, ved behandlingen av OSSAs problemer med gysing av boltene, det tingretten anser som «relativt enkle tiltak for å løse et stort sikkerhetsproblem.»  

Særskilt vedrørende problemene OSSA hadde hatt med manglende tidligfasthet på sprøytebetong bemerkes at lagmannsretten ikke finner det sannsynliggjort at OSSAs mannskaper med viten og vilje benyttet for lite aksellerator ved påføring av sprøytebetong. Noe slikt ville, som fremhevet av flere av OSSAs tunellmannskaper i deres forklaringer for lagmannsretten, vært meningsløst både i sikkerhetsmessig og økonomisk henseende.  

Det er anført av SVV at OSSA manglet utstyr for å drive tunell på synk, likeledes at OSSA manglet nødvendige trafoer til å forsyne maskiner med strøm stort lengre inne i tunellen enn det OSSA var kommet på hevingstidspunktet. Anførslene bestrides av OSSA som gjør gjeldende at de hadde det nødvendige utstyr.  

Lagmannsretten finner det i tråd med forklaringene fra de ansvarlige i OSSA sannsynliggjort at nødvendig utstyr var tilgjengelig.  

Det har, slik lagmannsretten ser det, formodningen mot seg at en erfaren entreprenør påtar seg en entreprise av den størrelse det her er tale og det økonomiske ansvar det innebærer, uten å sikre seg at man har nødvendig utstyr til å sikre strømforsyning til maskinene inne i tunellen, eller nødvendig utstyr for å drive på synk slik man visste man måtte gjøre på deler av strekningen fra Sørelva.» 

Det er ikke tvil om at beskyldningene fra SVV har skadet både OSSA generelt og de involverte personene spesielt. Vi er derfor meget fornøyde med at lagmannsretten fant grunn til å kommentere dette, selv om det ikke var avgjørende for resultatet. Lagmannsrettens dom ble av Statens vegvesen anket til Høyesterett, men anken ble ikke tillatt fremmet. Lagmannsrettens dom er derfor rettskraftig. 

Hele dommen kan leses på lovdata her: https://lovdata.no/pro/#document/LHSIV/avgjorelse/... 

Ta kontakt med Wilfred Rohde Garder (wilfred@gille.no), Esther Lindalen R. Garder (esther@gille.no) eller Julie Almedal Hellevik (julie@gille.no) dersom du ønsker nærmere informasjon.