Skriftlige og muntlige avtaler - signaturens betydning for skriftlige avtaler

En avtale kan bli inngått uten at det lages et skriftlig avtaledokument som signeres, og noen ganger kan partene selv ved mer kompliserte forhandlinger risikere å bli bundet til en avtale uten at de selv er oppmerksom på at forhandlingene har nådd et slikt stadium. Høyesterett avsa i februar 2014 en dom som gjelder et forhold der kjøper tok forbehold mot at gyldig avtale var inngått før avtalen var signert (HR-2014-247-A).

Etter avtalelovens regler kan det inngås en rettsgyldig avtale dersom det foreligger overensstemmende tilbud og aksept mellom to parter. Dette kan skje skriftlig, men også muntlig. Muntlige avtaler er derfor like bindende som skriftlige avtaler, men det kan i en del tilfeller være vanskeligere å bevise hva en muntlig avtale inneholder. 

I en rekke forretningsmessige forhold inngås rutinemessig avtaler ved at det utveksles tilbud fra leverandør og aksept fra kundens side, gjerne pr. epost, og uten at det utformes en egen avtale som signeres. Ofte vil leverandøren deretter også bekrefte avtalen ved å sende en ordrebekreftelse. Dersom denne ordrebekreftelsen inneholder andre betingelser enn det som fremgår av tilbudet og aksepten som utgjør avtalen, vil disse betingelsene ikke gjelde. 

Ordrebekreftelsen kalles derfor ofte et "avtalerettslig stebarn", og parter som inngår forretningsmessige avtaler gjennom utveksling av tilbud og aksept bør utvise varsomhet i forhold til bruk av avvikende ordrebekreftelser. 

Når en skriftlig avtale utformes gjelder i prinsippet de samme regler om tilbud og aksept, og en avtale kan være forhandlet så langt og omfattende at partene kan bli bundet uten at avtalen som sådan er signert. Høyesterett uttalte eksempelvis dette i en dom fra 1998 (Rt-1998-946): 

«Muntlige avtaler er bindende med mindre annet følger av lov, avtale eller er forutsatt mellom partene. Høyesterett har i flere avgjørelser ut fra en konkret vurdering lagt til grunn at partene blir bundet når de er blitt enige om alle vesentlige punkter i en avtale, selv om ikke alle forhold er avklart og undertegnet avtale ikke foreligger, jf Rt-1987-1205, Rt-1991-1171 og Rt-1996-415. Det er ikke rettslig grunnlag for generelt å kreve skriftlighet i mer sammensatte avtaleforhold, men forhandlingssituasjonen kan i slike tilfelle føre til at partene gjensidig forutsetter et endelig utkast og undertegning før de blir bundet. Dette kan eksempelvis være tilfelle hvor flere deltar i forhandlingene på partenes vegne eller hvor partene er fra to eller flere land.» 

Avtalelovens regler om at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige avtaler, og reglene om tilbud og aksept, innebærer således at partene, selv ved mer kompliserte forhandlinger, kan risikere å bli ansett bundet til en avtale uten at de selv er oppmerksom på at forhandlingene har nådd et slikt stadium. 

Dersom det er avtalt eller forutsatt fra begge parters side at avtalen må signeres før den blir bindende, vil dette gjelde mellom partene. Høyesterett behandlet i februar 2014 et tilfelle der kjøperen hadde tatt forbehold om at det var en"forutsetning at ingen av partene har krav mot den annen dersom forhandlingene ikke fører frem til en signert avtale". Forhandlingene gjaldt kjøp av aksjemajoriteten i et svensk selskap, og etter at det var fremforhandlet en kjøpsavtale og gjennomført due diligence, nektet kjøperen å undertegne avtalen under henvisning til forbeholdet. 

Lagmannsretten kom til at kjøperen var bundet til avtalen, selv om avtalen ikke var signert. Høyesterett kom derimot til at forbeholdet måtte forstås slik at bindende avtale forutsatte partenes signatur, og kjøperen kunne derfor nekte å undertegne avtalen, og det uten å gi noen nærmere begrunnelse. Subsidiært påberopte selgeren seg flere grunner til at forbeholdet var falt bort, men ingen av disse innsigelsene førte frem. Hele avgjørelsen finner du her: http://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-201... 

Ta kontakt med advokat Wilfred Rohde Garder på wrg@gille.no dersom du vil vite mer om disse reglene.